Apportprøvene - på tide med noe mer?

Apportprøver for stående fuglehunder har blitt veldig populære og trekker stadig flere deltakere. Tradisjonelt har det vært de kontinentale rasene med vorstehere og münsterländere i spissen som har dominert. Det gjør de kanskje fortsatt, men i de siste årene har det blitt flere og flere britiske hunder som settere og pointere som deltar og mange med gode resultater.

---

1.AK fullkombinert er så langt vi kommer i kvalitetsklassene med dagens regler.

Denne utviklingen er veldig bra siden det er en viktig side ved human jaktutøvelse å finne påskutt vilt, også småvilt. Det er forbudt å etterlate dyr i en hjelpeløs situasjon etter Dyrevelferdsloven (§4 og §14), så selv om det ikke er detaljerte regler for ettersøk etter påskutt småvilt som det er etter påskutt storvilt er det i praksis en ettersøksplikt også for småvilt som ryper, skogsfugl og harer. Det beste vi har i en slik situasjon er en hund som er trent i søk og apport.
Her er apportprøvene fine treningsmål. De er også veldig godt egnet til å sjekke ut at hund og fører er forberedt på å gjøre et godt ettersøk hvis fuglen ikke faller på skuddstedet. Dette er apportprøvene bygget opp for å teste, og det fungerer utmerket.

MEN – ser vi på apportprøvene isolert sett, som en ren prøveform er det kanskje på tide å utvikle den videre. Vi ser et økende antall premier og det deles ut mange 1.AK på hver eneste apportprøve. En god del hunder har nærmest 1.AK som en «standard» når de stiller på prøve. Da er det kanskje på tide å utvikle disse prøvene videre så de beste får nye mål å strekke seg etter.

​Det kan f.eks. etableres en ny klasse, en form for eliteklasse for de hundene som holder et høyt nivå, f.eks. gjennom et antall 1.AK, og der øvelsene er mer krevende enn i dagens prøver. Det kan være gjennom å gjøre øvelsene mer krevende, f.eks. flere objekter og større søksområde i søkapporten, lengre spor i sporapporten og umarkerte objekter i vannapporten. Kravene til objekter kan også være høyere, en voksen tiur veier gjerne mellom 4 og 5 kilo og det bør en topp fuglehund kunne apportere, så slike krav er absolutt relevante i forhold til jakt også.

Jeg ser selvsagt at noe slikt vil stille ennå større krav til arrangørene, særlig hvis dette skal innlemmes med de ordinære prøvene der kravene allerede er kritisk høyt på noen av de største prøvene. Likevel mener jeg at det er på tide å ta diskusjonen. Vi vil jo at både hundene våre og førerne deres skal bli ennå bedre, ikke sant?

---