Artikkel til Fuglehunden nr 6-2025

Her er artikkelen som ble publisert i bladet Fuglehunden nr 6-2025. Artikkelen handler litt om hvordan jeg trener mine hunder og noen tanker om andre ting

Jeg har ryddet i kjelleren – prøvd å bli kvitt alt rælet som har samlet seg opp gjennom årene. Blant likt og ulikt dukket det opp et lite fat med en vorsteh på forsiden og på baksiden hadde jeg skrevet følgende: «Baltus, Kongsvinger II, 26.9.1987, 3.AK» - min første jaktpremie! Etter en rask hoderegning er det altså 38 år siden, huff! Det lille fatet ble likevel et slags anker som trakk mengder av minner opp fra dypet og jeg ble sittende med fatet i hånden og filosofere over litt av det som har skjedd i disse årene, både alle opplevelsene som hundene har bidratt til, men også over utviklingen i rasene våre, over viltbestander, tilgang på terrenger og ikke minst i måten vi trener hundene våre på. Det har skjedd MYE, både positivt og negativt.
 
Bedre hunder – bedre trening
Det var selvsagt stjerner blant vorsteherne før også, men jeg våger å påstå at det er flere gode hunder i rasene våre nå. Det skyldes kanskje både et systematisk og godt avlsarbeid gjennom flere tiår, og at vi som førere kanskje har skjønt mer av hva som kreves for å få til en god hund. Vi i NVK er så heldige å ha en klubb med mange samlinger og kurs med aktive instruktører som ønsker alle velkommen, både erfarne og særlig nybegynnere. Dette er det mange som benytter seg av og bidrar til å skape det fine miljøet vi har i klubben.
 
Litt om trening
Det er egentlig ikke så mye en fuglehund trenger å kunne av rene dressurferdigheter i forhold til jakten, i tillegg til det den enkelte ønsker av hunden sin i dagliglivet.

Innkalling og «sitt» rekker egentlig langt, hvis den i tillegg kan gå bak er mye gjort. Dette skal den imidlertid kunne utføre i svært krevende omgivelser med forstyrrelser som trigger en jakthunds nest dypeste instinkter. En pålitelig «sitt» som er trent inn i ulike miljøer og med ulike forstyrrelser fungerer også som en effektiv stoppknapp, noe vi er avhengige av hos en fuglehund som skal brukes på jakt og prøver.

Jeg er nøye på å trene inn alle ferdigheter med positiv forsterking til å begynne med. Det innebærer at jeg legger opp treningen slik at hunden forstår at den sitter på nøkkelen til å oppnå noe den verdsetter, bare den gjør noe først. Dette «noe» er f.eks. å komme til fører eller å sitte. En valp belønnes gjerne effektivt med godbit eller en leke, mens den som unghund også gjerne også belønnes med tilgang til ting i omgivelsene. Hva hunden verdsetter vil for de fleste variere etter hvert som den utvikler seg. Vorstehere er som regel lette å belønne med mat, men det er viktig å variere belønningene, både i type og omfang. Vi må unngå å gå i fella med å bli en godbitdispenser – da er det hunden som trener oss og ikke omvendt! Så fort hunden skjønner konseptet reduseres belønningene til å skje av og til. Poenget er at hunden skal vite at en belønning kommer, men ikke når den kommer. Den erfarne hunden får ofte belønning nok ved å få gjøre noe den liker – få ting slår det å få jakte videre eller kanskje apportere en fugl.
 
Når det blir feil
Det er selvsagt ikke hver gang det går som vi vil og det må vi håndtere. En godt innarbeidet «sitt» kan som sagt fungere som en effektiv stopp-knapp, enten det er når fugl går på vingene eller hvis nabokatta beveger seg inn på forbudt område. Det krever ikke minst at «sitt» er trent inn med signaler som fungerer på avstand.

I tillegg bruker jeg et signal for å fortelle hunden at «dette ble feil, prøv igjen» når vi trener nær hverandre. Det har jeg trent inn ved først å fjerne belønningen, f.eks. ved å lukke hånden når vi trener omvendt lokking. Det skjønner hunden fort og da legger jeg på et verbalt signal, jeg bruker en kremting eller «brumming». Det synes jeg fungerer bedre enn «nei» siden det ordet ofte inngår i dagligtale, men jeg klarer nok ikke å være konsekvent. (Jeg ser dessverre at hundene mine også skjønner et ord på fire bokstaver som begynner på F..., men det har nok med tonefallet å gjøre...).  Uansett – signalet skal fortelle hunden at det var noe annet som var forventet, eller at den rett og slett må gjøre det den ble bedt om. Når man bruker tid på å gjøre dette til en del av treningen er målet å styrke samarbeidet og beholde en positiv stemning i treningen.
 
Tilgang til jaktterrenger
En av de endringene som har skjedd som ikke er så positive er tilgangen på terrenger. Det er åpenbart større interesse for fuglejakt og flere om beinet, da ser noen at det er penger å tjene. De siste årene har det vært flere og flere områder som legges ut på anbud, gjerne 5 år kontrakter og til summer som de færreste har mulighet til å bli med på. Slik blir jakten i disse områdene et gode for de få, på bekostning av både lokalbefolkning og den vanlige jeger. Selvsagt skal det være mulig å drive næringsvirksomhet i utmarka, men jeg er litt usikker på om utleie til pengesterke grupper og store selskaper er noen garanti for god viltforvaltning.
 
Delta på jaktprøver!
I forhold til det antallet vorstehere som er med på samlinger og treninger synes jeg at det er få å se på jaktprøvene. Det kan sikkert ha flere grunner og jeg skal ikke spekulere i det, utover at jeg ser flere og flere drar til våre naboland og går prøver der, på prøver der de kun møter andre kontinentale raser.
​
I tillegg til at det er gøy og lærerikt er jaktprøvene viktige for å dokumentere både rasens og de enkelte hundenes jaktegenskaper. Jaktprøvene er grunnlaget for å utarbeide indekser over hundenes jakt egenskaper, og for de som driver avl er det indeksene veldig nyttige verktøy. Her er det ikke bare premiene som blir registrert, men også hundens prestasjoner innen en rekke enkeltegenskaper. Dette blir registrert uansett om hunden får premie eller ei. Indeksene forteller mye om hundens prestasjoner, også i forhold til rasens gjennomsnitt. Så da ses vi vel på jaktprøve?