- Published on
Vilya - valpen som ikke ville apportere, men som ble Eidskogapportens beste unghund
Narya var et naturtalent og villig lystapportør fra hun var ganske liten. De fleste av vorsteherne vi har hatt før har også synes at apport har vært en selvfølge.
Naryas datter Vilya så derimot ingen grunn til drive å hente ting, og virket som om hun var helt uforstående til konseptet. Det var jeg litt uforberedt på ut fra de nevnte erfaringene, men da var det bare en ting å gjøre - bygge opp apporten helt fra bunnen av. Enden på den visa var at hun ble beste unghund på Eidsskogapporten 2023, med fullt hus begge dagene. I tillegg ble hun beste apporthund i AK på landssamlingen 2025 og sikret seg en 1.AK fullkombinert senere samme år. I tillegg ble hun beste apporthund i AK på landssamlingen 2025 og sikret seg en 1.AK fullkombinert senere samme år.
Her er litt om hvordan vi gjorde det.
Naryas datter Vilya så derimot ingen grunn til drive å hente ting, og virket som om hun var helt uforstående til konseptet. Det var jeg litt uforberedt på ut fra de nevnte erfaringene, men da var det bare en ting å gjøre - bygge opp apporten helt fra bunnen av. Enden på den visa var at hun ble beste unghund på Eidsskogapporten 2023, med fullt hus begge dagene. I tillegg ble hun beste apporthund i AK på landssamlingen 2025 og sikret seg en 1.AK fullkombinert senere samme år. I tillegg ble hun beste apporthund i AK på landssamlingen 2025 og sikret seg en 1.AK fullkombinert senere samme år.
Her er litt om hvordan vi gjorde det.
Vilya har egentlig aldri vært en veldig leken hund, heller ikke som valp. Jeg holdt på en god stund med å prøve på å få henne til å ta noe som helst annet enn leker i munnen uten særlig suksess. Hun tok jo ta i dem og var oitt med på dralek, men slapp taket fort.
Imidlertid synes hun at det var artig å løpe etter ting som ble kastet - det trigget jaktlysten og da hadde vi noe å ta tak i. Noen apport var det ikke snakk om, men hun løp og hentet det jeg kastet og kom tilbake med det - "kast en gang til!".
Jeg fortsatte innendørs med en tynn pinne surret med sportstape. Den holdt jeg foran henne og førte den langsomt vekk fra henne for å stimulere litt jaktlyst. Etterhvert fattet hun mer interesse og begynte å ta tak i pinnen med munnen.
Neste steg ble å slippe pinnen litt med den ene og ta den igjen med den andre hånden. DA løsnet det og ting gikk raskt framover.
Hun hadde forstått konseptet med å ta tak i ting og levere dem, først med pinnen og etterhvert byttet vi ut pinnen med med andre objekter, men ikke med fugl eller ting med fjær på. Først måtte hun lære å gå noen meter, plukke opp et objekt fra bakken og levere det til meg. Jeg brukte vanlige apportdummyer til dette i forskjellig størrelse og form (tre, canvas, plast). Vi jobbet med dette til det satt skikkelig, men det tok egentlig ikke så lang tid før vi kunne gå over til tørket rype og etterhvert opptint fugl. Da hadde vi også flyttet treningen ut i terreng som skapte realistiske situasjoner.
Imidlertid synes hun at det var artig å løpe etter ting som ble kastet - det trigget jaktlysten og da hadde vi noe å ta tak i. Noen apport var det ikke snakk om, men hun løp og hentet det jeg kastet og kom tilbake med det - "kast en gang til!".
Jeg fortsatte innendørs med en tynn pinne surret med sportstape. Den holdt jeg foran henne og førte den langsomt vekk fra henne for å stimulere litt jaktlyst. Etterhvert fattet hun mer interesse og begynte å ta tak i pinnen med munnen.
Neste steg ble å slippe pinnen litt med den ene og ta den igjen med den andre hånden. DA løsnet det og ting gikk raskt framover.
Hun hadde forstått konseptet med å ta tak i ting og levere dem, først med pinnen og etterhvert byttet vi ut pinnen med med andre objekter, men ikke med fugl eller ting med fjær på. Først måtte hun lære å gå noen meter, plukke opp et objekt fra bakken og levere det til meg. Jeg brukte vanlige apportdummyer til dette i forskjellig størrelse og form (tre, canvas, plast). Vi jobbet med dette til det satt skikkelig, men det tok egentlig ikke så lang tid før vi kunne gå over til tørket rype og etterhvert opptint fugl. Da hadde vi også flyttet treningen ut i terreng som skapte realistiske situasjoner.
Jobben videre ble mer å trene variert med hensyn til sted, apportobjekter, vær og tid på døgnet. Hele prosessen tok 4-5- måneder, men endte med at hun klarte apportbevis og hadde fire 1.UK på apportprøver på fire starter, tre av dem med full pott.
0 Comments